Per Bredesen er født i 1930 og startet karrieren i Ørn-Horten på slutten av 1940-tallet. Han debuterte på a-laget som syttenåring i 1947. Bredesen imponerte i sin midtbane posisjon og ble raskt anerkjent som et av de største talentene i norsk fotball. Han debuterte på landslaget allerede som 18-åring i 1949, mot Jugoslavia. Totalt spilte Bredesen 18 A-landskamper, og scoret sju landslagsmål, før han i 1952 ble signert av den italienske klubben Lazio. Da Bredesen ble Italia-proff, ble han også uaktuell for landslagsspill på grunn av NFFs selvpålagte amatørbestemmelser, som sa at enhver spiller som noen gang hadde mottatt betaling for å spille fotball ble utestengt fra landslagsspill. Denne merkelig og særnorske regelen ble ikke opphevet før i 1969.

Bredesen spilte tre sesonger i Lazio, og spilte senere for Serie A-klubbene Udinese, Milan, Bari og Messina. I Italia fikk han kallenavnet "il varechiva" (den blendahvite) og som "Raggio Di Sole" (solstrålen).
I 1957 ble han som første, og hittil eneste nordmann, italiensk seriemester med Milan. I Milan spilte han blant annet sammen med Trappatoni. Totalt spilte Bredesen 212 kamper, og scoret 49 mål i italiensk fotball. Han la opp som spiller, og returnerte til Horten og Norge i 1961.

"Tidenes beste – det er uten tvil Per Bredesen!". Det sa fotballforbundets legendariske generalsekretær Nicken Johansen, da Norges beste fotballspiller skulle kåres.” Vi kan bare tenke oss for et mediakjør det ville ha vært om Bredesen hadde spilt i Italia i dag, "Zlatans-Inter" hadde fått konkurranse med "Bredesens-Milan".