En sesong med nesten, fotballmessig, skandaløse resultater i europa for klubblagene ender med en forestilling av det begredelige slaget for landslaget. 3-0 mot Brasil er en ting, måten det skjer på gjør ikke situasjonen bedre. En ting er at fotballen ligger med brukket rygg, men når hjertet også er borte; når spillerene ikke virker interessert - da har man et kjempeproblem.

Som Nils-Fredrik Nielsen skriver i sine "Tristesser i utvalg"-bøker: "Det er aldri for grått til å være sant". Sant nok. Og grått nok. For altfor mange lys i tunnelen er det ikke. Greit nok at det er en del brukbare talenter, men det mangler mye. Man har ikke funnet en riktig vinnertrener siden Ancelotti, Lippi og Capello herjet. De herjer fortsatt. Prandelli og Spalletti hører jeg ropes, men har dem vunnet noe av betydning? Skal fin fotball uten pokaler bli Italias nye varemerke? Skal man bli det nye tradisjonelle Spania? Spar meg.

Hvem blir den nye Cannavaro, den nye Nesta? Hvem blir den nye Totti? Hva skal skje når Berlusconi skrur igjen krana? Og om Roma ikke selges?

Men siden vi forsøker å være optimister: Her kommer et par lyspunkter:

1) Roma selges sannsynligvis. Det kan bety sårt tiltrengte penger i klubbkassene.
2) Det kan se ut som om holdninger til egne stadioner er i endring. Det kan bety mer sårt tiltrengte penger i kassen.
3) Man er ikke så forbikjørt på økonomi i forhold til Spania som mange vil ha det til. Skattenivået er en forskjell. (Det skal legges til at det nok er politisk selvmord å gi godt betalte fotballspillere skattereduksjoner under en finanskrise, selv i fotballgale Italia)
4) Genoa og Fiorentina virker å være økonomisk i stand til å stelle i stand trøbbel. 
5) Nivået på lagene bak de tre store er høyt. Muligens høyere enn i de andre store ligaene. Muligens. Men det finnes ingen tvil om at både Spania og England er bedre når det kommer til de beste lagene.
6) At Simone Pepe gjør så bra kamper for Italia ( i alle fall etter vår vurdering) sier mye om bredden i den italienske fotballen. Dessvere sier den også mye om at det mangler de absolutte enerne.
7) Personlig har jeg sansen for Walter Mazzarri. Han virker å følge i den tradisjonelle italienske tradisjonen av trenere med noen justeringer. Han er ikke Capello, men han virker pragmatisk nok til å kunne bli en vinner. 
8) Man produserer U21-talenter på løpende bånd.
9) Man har vært borti nedturer tidligere. Og man har stort sett alltid kommet styrket ut.
10) Confederations Cup var vel en tulleturnering, var det ikke? I alle fall kan vi mene det nå.

Det blir neppe noe nytt VM-gull neste år. Neppe noen CL-seier heller. Men dårlige resultater betyr nye tanker og ideer. Økonomen Joseph Schumpeter var av den oppfatning at det var i kriser at man kom opp med nye ting, og la grunnlaget for oppturen.

La oss håpe at han var inne på noe.