Sagaen om Kaka er slutt. For nå. Og tross alt tror jeg de fleste av oss, som ikke holder med Manchester City, er glade for utfallet.
Ingen skal beskylde meg for å være redd for penger i fotballen. Eller for å frykte kapitalsterke mennesker generelt. Tvert i mot, på mange måter. Men selv jeg har grenser. Det er en forskjell på en industri og et sirkus,og sagaen om Kaka ble et sirkus. Det ble et sirkus-tivoli som savner sidestykke.
For det første er summene ikke bare vanvittige, men fullstendig uforståelige. At Manchester City i ettertid beskylder Milan for å kun tenke på penger virker som en spøk av noe slag.
For det andre var klubbene som lovløse cowboyer i en spaghetti-western. Ute i media for å fortelle om dette og hint, mens hovedpersonen selv holdt hodet kaldt.
Derfor synes jeg Kaka fortjener honnør for sin håndtering av situasjonen. Både Milan og City bør få kritikk for måten ting er skjedd på, men Kaka har opptrådt nærmest prikkfritt i en vanskelig situasjon. Han har opptrådt profesjonelt, gitt de rette svarene og til syvende og sist også kommet til det jeg tror er den rette konklusjonen. Vi supportere er ofte raske med å stemple spillere som judaser, men bør stadig glede oss over de som faktisk setter andre ting enn penger øverst. Og som faktisk holder ord når han sier at han ikke bytter klubb.
Det raser en debatt i Norge om hvor viktige holdninger er i fotball. Vel, jeg er i alle fall sikker på at Kakas gode holdninger aldri har vært et hinder for ham. Tvert i mot.