GÅTEN KALADZE

Av Stine Albæk Christensen

Kakhaber Kaladze forlater Milan som en foraktet mann. Og han hadde vel egentlig fortjent bedre.

Kala la ned nesten ti år av sin karriere i Milan, en imponerende fartstid i en klubb som denne. Likevel sitter man igjen med motstridende inntrykk av denne georgieren, som om man aldri helt forstod seg på ham. Var han en dårlig spiller som overpresterte til tider? Eller var han en god spiller som aldri helt fikk vist hva han var god for, fordi han var herjet av personlige demoner?

Kaladze er født den 27. februar 1978, som den eldste av to sønner. Han ble døpt Karlo etter faren, men tok navnet Kakhaber da han som 16-åring signerte for Dinamo Tbilisi, angivelig fordi han ikke ville sammenlignes med senior. Milan kjøpte ham fra Dinamo Kiev i januar 2001, og bare noen få måneder etter skjedde det som ble starten på et årelangt mareritt for han og familien. Den yngre broren, den da 21-årige tannlegestudenten Levan, ble bortført hjemme i Georgia og kidnapperne krevde 600 000 dollar i løsepenger. Det er uklart om løsepengene noensinne ble betalt, men enkelte rykter vil ha det til at de ble det og at Silvio Berlusconi sågar betalte dem av egen lomme. Uansett fikk ikke saken noen lykkelig utgang. I januar 2006 ble det bekreftet at Levan Kaladzes lik var et av åtte funnet i en grav et halvt år tidligere. Kalas lillebror ble sannsynligvis myrdet kort tid etter at han ble kidnappet, men det skulle altså ta fire og et halvt år før familien fikk vite om det.

Kaladze var i retreat på Milanello sammen med resten av Milan-laget da budskapet om brorens død kom, og den påfølgende kampen huskes av fansen som en emosjonell affære. Kala gjorde en god jobb etter forholdene, fansen uttrykte sin støtte fra tribunen, og kampens eneste mål – av Gilardino på straffe – ble feiret ved at målscoreren og resten av laget omfavnet ham.

Man kan spørre seg hvor mye denne hendelsen har satt sitt preg på Kalas karriere. Ingen kommer fra et slikt traume uten noen sår på sjelen, for å si det litt svulstig. Påtagende nok var det i de første månedene etter at Levan ble bekreftet død at Kakhaber hadde sin desidert beste tid i Milan, men ellers har hans år i klubben vært preget av en mildt sagt ustabil formkurve, og man kan bare spekulere i hva det egentlig skyldes og hva han kunne blitt uten en slik historie.

MEN – i toppfotball deles det ikke ut sympatipoeng til folk som sliter i privatlivet, og det skal det heller ikke. Man kommer ikke utenom at Kaladze har vært lite til nytte for Milan de siste to sesongene, og det er bare beklagelig at klubben lot ham ”gå på gress” så lenge som de gjorde. Han hadde fått et bedre ettermæle om han hadde gått før.

Kala har hintet om å gjøre politisk karriere når fotballstøvlene legges på hylla, og vi får håpe at han lykkes bedre med det. Men først er det altså Genoa. Måtte de få ham på sitt beste.