Å fly med Ryanair til Bergamo har som kjent bare én fordel; prisen. Etter ankomst Orio Al Serio i Bergamo, var det godt å komme seg på Hotel Galles (galles.it) - forøvrig et prisgunstig hotell ved Piazza Lima som gir meget god valuta for pengene.

Varmen var en annen i Milano enn i Norge, så det tok et par timer til å tilvenne seg nettopp det. Siden det var mitt første besøk i Milano ble det en obligatorisk vandring til Il Duomo - foran den kjente domkirken som med den lille Madonna-statuen på toppen gir navnet til derbyet - Madonnina. For undertegnede var ikke selve byen i seg selv noe jeg vil huske spesielt lenge. At det er ferietid i Italia i august spiller nok inn; det aller meste av lokale butikker var selvsagt stengt, og da ble det de store kommersielle kreftene igjen til å ta opp oppmerksomheten. En visitt innom den offentlige parken like ved metrostoppet Porta Venezia var imidlertid meget kjærkomment.

I denne parken skulle det imidlertid bli mer dramatikk enn hva en finner behagelig. Historien bak bunner i at jeg alltid bruker å gå med passet på meg på utenlandsreiser, og da gjerne i den ene bukselommen foran. På vei ut av parken etter en fin halvtime med Gazzetta dello Sport føler jeg et behov for å sjekke om passet er der det skal være. På dette tidspunktet er jeg samtidig noe trøtt etter lite søvn og en småslitsom reise, så hukommelsen var ikke den aller beste; passet var imidlertid ikke på kroppen, så angsten kom raskt snikende. En tre kvarters tid hvor jeg gikk tilbake til stedene jeg hadde vært ventet, før jeg tok turen tilbake til hotellet; passet var der, men det måtte en del leting til før det dukket opp på badet av alle plasser. Helgen var reddet siden kampbillettene måtte kjøpes i banken dagen derpå (lørdag).

På kvelden ankom Lars Øyjord (Inter-tifosi) Milano, og noe mat ble spist på en by nede i sentrum. Restauranten lå i Duomo-området, noe som nok forklarer hvorfor pizzaen og entrecôten var brukbar, men ikke noe mer. Milanesernes restauranter er nok garantert av en annen kvalitet.

Lørdag ble det kjøpt billetter midt på langsiden - 265 - i Banca Populare di Milano. Det var etter tre kvarter i stekende varme utenfor banken. Etter en tur innom hotellet dro vi oppover til Giuseppe Meazza, godt og vel tre timer før kampstart. Utenfor stadion er det som kjent enormt mange steder hvor man kan kjøpe pannini, i tillegg til Inter-produkter.

Selve kampen startet forsiktig, og oppvarmingen til Benitez' Inter var av det korteste jeg noensinne har sett; drøye 15 minutter. At noen kom inn på banen med litt innbytterpuls, da først og fremst Pandev, er i mine øyner absolutt ikke noe rart. Etter en litt treig start, er det Roma som kommer best i gang. De har større og flere samtidige bevegelser, men bommer fra både Vucinic og Totti gjør at det ikke kommer noen flere scoringer enn Riises. Før halvtid dummer imidlertid Vucinic seg ordentlig ut, og det er ikke uten grunn at Gazzetta dello Sport kåret han til banens dårligste spiller. Stadion går ikke helt av skaftet etter Pandevs mål, men et lettelses sukk brer seg over stadion.

Andre omgang starter litt som i første, men Inter tar i større grad over. Det første målet til Eto'o var det imidlertid klasse av. Løpet hans fra bakerste og på første stolpe er dødelig effektivt, og Cassetti hadde aldri sjans på å komme foran stålmannen fra Kamerun. Hele Meazza utenom Curva Sud (altså drøye 50 000 tilskuere) eksploderer, og "Chi non salta giallorosso è" (Den som ikke hopper er en Roma-supporter) brer seg utover stadion. Foran oss på tribunen satt det tre nordmenn som jeg overhørte studerte i Firenze; ingen av de jublet på Eto'o sitt andre mål; klappet omtrent aldri - og i det hele tatt var svært lite med. Noe merkelig, ettersom de satt midt i Inter-land, de skal nok være glad de ikke stod med Ultras, for det kunne blitt stygt. Kanskje var de Roma-fans, for alt jeg vet.

Feiring med konfetti og pyroteknikk ble det også, men seiersrunden rundt halve stadion for laget var neppe like lang som ved de tre pokalfeiringene i vår. Forståelig nok; men jubelen var nok mest for at man tok enda et trofé fra Roma. At Curva Sud var lite fornøyde var det ingen som helst tvil om; gjennom hele kampen var det bluss, røykkonfetti og annet som gikk av. Med det var det aldri noen overraskelse at kampen ble stoppet grunnet bluss som ble kastet inn på stadion.

Tilbake på hotellet rundt kl. 00.20 ble det en øl før man tok kvelden; turen hjemover fra Bergamo gikk greit, men etter noen timer i et trangt fly er det ikke spesielt behagelig å sitte i en trang buss i to timer.

Alt i alt en vellykket tur, men neste gang jeg reiser til Milano er det forhåpentligvis ikke ferietid eller ekstremt hett. Anbefaler alle å ta turen til Giuseppe Meazza, det er virkelig et stortartet byggverk og en scene for stor fotball.



Eirik utenfor Il Duomo i Milano



Inter - Roma, før avspark på Giuseppe Meazza i TIM Supercoppa Italiana



Panoramabilde over stadion sett fra anello 2 midt på langsiden



Det feires ordentlig etter at Inter har tatt nok en triumf, både pyro og konfetti - samt selvfølgelig Pazza Inter



Inters spillere på vei mot "i tifosi" på Curva Nord etter å ha løftet pokalen



En fornøyd Eirik etter kveldens storkamp på Meazza - fotballens svar på La Scala - populært sagt



Man vet å skrive ned triumfer; som her på en mur øst for stadion mot sentrum

------

Har du et reisebrev fra en tur du gjerne vil ha publisert på Calcio.no? Send en e-post med det til eirik@pesnorge.net, så legger vi det ut.