Mange italienere skulle gjerne ønsket at Calcio - eller football som engelskmennene kaller det - skulle nettopp være italiensk. Enkelte prøvde til og med å skrive om historien, og hevdet at det var Calcio Fiorentino som var opphavet til den populære sporten.

Calcio Fiorentino kan imidlertid minne mer om amerikansk fotball, da hvert lag kunne ha 27 spillere på banen (som gjerne ble spilt på store piazzaer) og en kjent formasjon var 9-9-9. Man hadde lov til å kaste ballen over motstanderens mållinje, men store deler av kampene bestod av brutale kamper hvor vold var en naturlig del av spillet.

Fotballen kom opprinnelig til Italia med engelskmennene som etter at Suezkanalen åpnet - la til kai i havnebyene Livorno, Genova, Palermo og Napoli. Det ble sagt at britiske seilere spilte fotball for å fylle tiden med noe mens de var på land, og etter hvert fikk også italienere opp øynene for sporten.

Veien til å bli en nasjonalsport var imidlertid meget lang. Edoardo Bosio, født i Torino i 1864, kom tilbake og stiftet den første fotballklubben i Torino på slutten av 1880-tallet; hvor han brukte fotballer han hadde tatt med seg fra Storbritannia hvor han hadde arbeidet. I begynnelsen var det svært få lag, og det aller første nasjonale mesterskapet i Italia ble avholdt mellom fire lag på én dag. Det neste året var det tre dager; deretter tyve dager - og slik utviklet det seg til å bli større og større.

I nettopp det aller første mesterskapet, en maidag i 1898, var det tre lag fra Torino og Genoa. Laget med det engelske navnet gikk seirende ut, og bare drøyt 100 tilskuere var tilstede denne dagen. På samme tid var det mye viktigere kamper som ble spilt; en kamp som betydde liv eller død for milaneserne. 400 døde i kampene i byen mellom opprørere og den statlige hæren, og mange ble arrestert. Dette førte til svært lite oppmerksomhet ble viet til mesterskapet som ble spilt i Torino.

Tidlig i Calcios historie var sporten ansett som en hobby, noe som resulterte i at man ikke skulle kunne tjene penger på sporten. Likevel var dette noe som ble gjort i skjul frem til 1926, da man anså det nødvendig å være betalt fulltidsspiller for å kunne yte sitt beste. Frem til da skjulte man lønninger i form av fiktive stillinger i banker og andre firmaer, i tillegg til å betale penger under bordet. På den måten kunne Genoa rundt 1910 både kjøpe to sentrale spillere fra erkefienden Andrea Doria, og samtidig ha en engelsk manager.

Nivåmessig var italiensk fotball i begynnelsen langt under det de kunne vise til i England. En spiller som ikke var noe særlig i England ble umiddelbart en av de viktigste i Itailia, og det var først da fascismen tok tak i samfunnet at fotballen tok seg opp til et nivå som førte landet til VM-gull i 1934 og 1938; i tillegg til medalje i OL. Et kjent ordtak fra denne tiden var at fascismen var bra for fotballen, og fotballen var bra for fascismen.

En illustrasjon på Englands overlegenhet kan skrives til Readings turné i Italia i mai 1913. På denne tiden endte Reading på 8. plass i Southern League Division One, men det ble nærmest full klaff i alle kampene i Italia. Genoa ble nedsablet med 4-2, regjerende mester Pro Vercelli ble knust 6-0; og selv Italia mot Reading endte 2-0 i favør engelskmennene. Bare Casale, som ble italienske mestere det kommende året, maktet å slå engelskmennene knepent.

Først når markedskreftene blandet seg inn i Calcio og forretningsmenn så at det kunne tjenes penger, ble fotballen profesjonell og beveget seg mot dagens system. Fra 1929 har en nasjonal liga i form av Serie A eksistert, og i 1923 startet FIATs engasjement i Juventus - hvor Agnelli-familien tok kontroll over klubben som førte til massiv suksess på 30-tallet. Hver eneste seier ble identifisert med bilfirmaet som betalte spillernes lønninger, og rundt 1930 hadde Juventus flere supportere enn alle de andre klubbene til sammen.

Kilde: Calcio av John Foot

Neste artikkel tar tak i dommerne i italiensk fotball gjennom historien.